Søk
Søk
Menu
Søk
Menu
Katt på sykehuset

Ernæringsstøtte for nyre- og urinveisfunksjon

Lidelser i nyrene og de nedre urinveiene forekommer ofte i smådyrpraksis, med tilstander som spenner fra godartet betennelse i de nedre urinveiene til livstruende nyresvikt. De kliniske symptomene kan variere mye, noe som krever en grundig diagnostisk tilnærming for å skille mellom funksjonelle og strukturelle abnormiteter.

På denne siden:

Gjenkjenning av urinveis- og nyresykdommer

Etbredt spekter av kliniske tegn kan tyde på underliggende nyre- eller urinveislidelser, noe som krever rask utredning for å fastslåetiologi og passende intervensjon.

1. Unormal vannlating

Mikstrasjonsforstyrrelser omfatter dysuri (vannlatingsvansker), pollakisuri (økt vannlatingsfrekvens) og stranguri (anstrengelse under vannlating). Disse tegnene indikerer ofte patologi i de nedre urinveiene, som bakteriell blærekatarr, idiopatisk blærekatarr eller obstruktive lidelser som urolithiasis og neoplasi.

En studie av Kruger og medarbeidere (1991) fant at 54 % av tilfellene av nedre urinveissykdom hos katt (FLUTD) var idiopatiske, og at stressrelaterte faktorer spilte en betydelig rolle i sykdomsutbruddet.

2. Urininkontinens

Urininkontinens er ufrivillig urinlekkasje og kan klassifiseres som nevrogen (f.eks. ryggmargsskade, degenerativ myelopati) eller ikke-nevrogen (f.eks. inkompetanse i urinrørets lukkemuskelmekanisme [USMI], ektopiske urinledere).

USMI er den vanligste årsaken til ervervet urininkontinens hos steriliserte tisper, særlig hos store raser.

Medfødte årsaker, som ektopiske urinledere, står for opptil 50 % av tilfellene av urininkontinens hos unge tisper (Holt & Thrusfield, 1993).

3. Polyuri og polydipsi (PU/PD)

Polyuri (PU) defineres som økt urinproduksjon (>50 ml/kg/døgn), ofte ledsaget av polydipsi (PD), som overskrider normalt daglig vanninntak (>100 ml/kg/døgn). PU/PD kan være en primær lidelse eller sekundær til systemiske sykdommer som f. eks:

  • Kronisk nyresykdom (CKD) - kjennetegnes av progressivt tap av nefroner, noe som fører til redusert evne til å konsentrere urinen.
  • Diabetes mellitus - resulterer i osmotisk diurese på grunn av glukosuri.
  • Hyperadrenokortikisme (Cushings sykdom) - fremmer vanndiurese på grunn av kortisols hemmende effekt på antidiuretisk hormon (ADH).

Polzin (2011) fremhevet at tidlig påvisning av PU/PD ved CKD kan forsinke sykdomsprogresjonen ved hjelp av kostholdsintervensjoner og farmakologiske tiltak.

4. Anuri og oliguri

Anuri (fullstendig fravær av urinproduksjon) og oliguri (markert redusert urinproduksjon) er kritiske tilstander forbundet med:

  • Akutt nyreskade (AKI), ofte sekundært til nefrotoksiner (f.eks. etylenglykol, NSAIDs, aminoglykosider).
  • Obstruktiv uropati (f.eks. urinrørsobstruksjon, blæresprengning).
  • Nyresvikt i sluttstadiet, der nefronene ikke lenger er funksjonelle.

En retrospektiv studie av Cowgill et al. (2016) fant at aggressiv væskebehandling og tidlig intervensjon ved AKI forbedret overlevelsesraten i 65 % av tilfellene hos hund.

5. Hematuri (blod i urinen)

Hematuri kan være makroskopisk (synlig) eller mikroskopisk (detekteres via urinanalyse) og kan stamme fra øvre eller nedre urinveier. Viktige differensialdiagnoser inkluderer

  • Urinveisinfeksjoner (UVI) - bakterielle infeksjoner som forårsaker irritasjon av slimhinnene.
  • Urolithiasis - hematuri på grunn av mekanisk irritasjon fra urinstein.
  • Neoplasi - overgangscellekarsinom (TCC) i blæren viser seg ofte med hematuri og dysuri.

Mutsaers et al. (2003) rapporterte at TCC utgjør 50-75 % av alle blæresvulster hos hund, med 18-20 ganger høyere risiko for skotsk terrier.

  • Hundediagnose

Tilnærming til diagnostisering

En strukturert diagnostisk tilnærming er avgjørende for å identifisere og behandle nyre- og urinveislidelser hos hund og katt. Kliniske tegn som polyuri, polydipsi, dysuri , hematuri og inkontinens krever en grundig utredning, som starter med urinanalyse, blodprøver og billeddiagnostikk.

1. Urinanalyse

Urinanalyse er fortsatt hjørnesteinen i diagnostisering av urinsykdommer, og brukes til å vurdere urinens spesifikke tyngdekraft (USG) for å bestemme konsentrasjonsevnen og påvise abnormiteter som proteinuri, hematuri, pyuri eller krystalluri. Forholdet mellom urinprotein og kreatinin (UPC) er avgjørende for å kvantifisere proteinuri, og bidrar til å skille mellom glomerulær og tubulær sykdom. Vedvarende proteinuri med forhøyet UPC-ratio tyder på glomerulær sykdom, mens mild proteinuri ofte ledsager betennelse eller infeksjon i de nedre urinveiene.

2. Blodprøver

Serumkreatinin, blodureanitrogen (BUN) og symmetrisk dimetylarginin (SDMA) gir innsikt i nyrefunksjonen, og SDMA kan påvise nedsatt nyrefunksjon tidligere enn kreatinin. Elektrolyttforstyrrelser, som hyperkalemi ved akutt nyreskade (AKI) eller hypokalemi ved kronisk nyresykdom (CKD), kan gi ytterligere veiledning for klinisk behandling.

3. Billeddiagnostiske undersøkelser

Røntgenbilder av buken og ultralyd kan bidra til å påvise strukturelle abnormiteter som urolithiasis, neoplasi eller medfødte defekter. Røntgenbilder er nyttige for å identifisere røntgentette steiner, mens ultralyd gir overlegen visualisering av forandringer i nyreparenkym, blæreveggfortykkelse og røntgentette steiner. I mer komplekse tilfeller kan man bruke computertomografi (CT) for avansert avbildning av urinveiene, særlig for å diagnostisere ektopiske urinledere, subtile urolitter eller nyrebekkenmasser. Cystoskopi er verdifullt for direkte visualisering av blæren og urinrøret, spesielt ved tilbakevendende hematuri eller mistanke om neoplasi.

4. Mikrobiologisk testing

Mikrobiologiske undersøkelser, inkludert bakteriekultur og sensitivitet, er avgjørende hos pasienter med mistenkt urinveisinfeksjon, særlig hos dem med tilbakevendende eller kompliserte infeksjoner. En dyrkningsbekreftet diagnose sikrer riktigvalg avantimikrobielle midler, noe som reduserer risikoen for antimikrobiell resistens. Ved vedvarende hematuri eller tegn fra nedre urinveier med negative dyrkningsresultater kan det være nødvendig med ytterligere testing, for eksempel blærebiopsi, urincytologi eller PCR-testing (polymerasekjedereaksjon) for å påvise infeksiøse agens .

Innovative veterinærmedisinske løsninger

Tilleggsbehandlinger og næringsmidler spiller en stadig viktigere rolle i behandlingen av urinveiene. Omega-3-fettsyrer har vist seg å ha en renobeskyttende effekt ved kronisk nyresykdom, noe som reduserer betennelse og bremser sykdomsutviklingen. Antioksidanter, som vitamin E og koenzym Q10, kan redusere oksidativt stress forbundet med nyresykdom.

For å bedre helsen i de nedre urinveiene foreslås tilskudd av glykosaminoglykaner (GAG), inkludert glukosamin og kondroitinsulfat, for å styrke blærens beskyttende slimhinnebarriere, noe som kan være til nytte for pasienter med felin idiopatisk blærekatarr (FIC). Tranebærekstrakter og D-mannose har blitt undersøkt for sin evne til å redusere bakteriell adhesjon i urinveiene, noe som kan fungere som potensielle ikke-antibiotiske forebyggende tiltak for tilbakevendende urinveisinfeksjoner.

Modulering av pH-verdien i urinen er en viktig strategi for å forebygge urolithiasis. Kosthold som er sammensatt for å opprettholde en urin-pH på 6,0-6,5, bidrar til å forebygge struvittkrystallisering, mens forebygging av kalsiumoksalatstein ofte krever alkalisering av urinen og økt vanninntak. Tilskudd av kaliumsitrat kan være gunstig for å behandle kalsiumoksalat- og uratsteindannere ved å øke pH-verdien i urinen og redusere krystalldannelsen.

Kliniske retningslinjer og beste praksis

Veterinærer bør forholde seg til evidensbaserte retningslinjer for å sikre optimal pasientbehandling. International Renal Interest Society (IRIS) gir anbefalinger for stadieinndeling og behandling av CKD, med vekt på kostholdsendringer, proteinurikontroll og blodtrykksregulering. International Society for Companion Animal Infectious Diseases (ISCAID) tilbyr retningslinjer for antibiotikastyring ved urinveisinfeksjoner, og anbefaler målrettet behandling basert på dyrkningsresultater og minimering av unødvendig antibiotikabruk. I tillegg beskriver ACVIMs konsensusuttalelser beste praksis for håndtering av tilstander som proteinuri, urininkontinens og leptospirose.

Del